NY THRILLER PÅ GANG:

AVSPORING

PROLOG

LOUISE, KYTHNOS, HELLAS, OKTOBER 2022

«POLITIKEREN MARTIN STRØM MELDT SAVNET.»

De fete bokstavene slår mot henne da hun åpner ipaden, og fyller hele forsiden på Østlands-Posten. Louise bøyer seg framover for å se tydeligere og blikket glir over bildet på skjermen. Ansiktet hans ligger brettet ut over hele midtsiden i avisen, lokalavisen som hun leser hver morgen for å holde seg ajour med det som skjer hjemme i Larvik. Fram til i dag. I morgen er hun tilbake i Norge og Larvik. Det kan ikke være sant. Bare tanken på å reise vekk herfra, gjør at hun kjenner på en blanding av uvirkelighet, lengsel og tomhet. Rastløsheten river også, hun sover dårlig og er konstant trøtt nå. Sorgen kommer i bølger, hun vet at det kan ta tid. Det virker som om alle følelsene blir blandet sammen til en stor sort ball. Den ligger i magen og gnikker og trykker. Er det uroen som gjør at brystet trekker seg sammen? I det ene øyeblikket er Greg her sammen med henne, i neste er han borte. Det er skremmende. Kroppen er i helspenn og hun må jobbe for å klare å trekke pusten normalt.  

Ved siden av seg på Taverna Nikitos, står de fire store koffertene ferdigpakket. Tavernaen som har vært hennes stamkafé, men av og til også hennes arbeidsplass, som ekstrahjelp, i de fire årene hun har bodd her. Det er Antonio som eier tavernaen. Antonio, bror til Greg. Hennes Greg. Hennes Greg som er borte for alltid. Klumpen i halsen vokser, og hun kjenner at ansiktet er hovent. Øynene er sikkert også rødkantede. Vil de bli normale igjen? Hun må ikke gråte mer nå.

Det er lørdag 8.oktober og alt er klart for hjemreise for aller siste gang fra denne fantastiske øya ute i Kykladene. Kythnos har vært hennes øy i disse lykkelige årene. Nå må hun dra herfra. Her orker hun ikke å være. Hun må hjem. Men hjem til hva? Louise kjenner igjen den samme tomhetsfølelsen og sorgen, helt lik den hun hadde for fire år siden. Da hun hadde bestemt seg for å starte et nytt liv. Da hun rømte fra Larvik. Nå rømmer hun tilbake. Det er som om horisonten, den hun skimtet så tydelig, som så lysende ut, har forsvunnet. Den har blitt dratt vekk fra henne. Inn i mørke skyer.   

Tårene presser på. Nei, ikke mer nå. Ikke gråt. Hun har grått, og skreket lenge nok. Nå må hun oppføre seg som en voksen og sterk person. Slik hun egentlig er.

All trøsten hun har blitt overøst med og kjent på, har hjulpet henne til å holde en viss kontroll på følelsene. Så vidt. Alle klemmene har båret henne gjennom disse dype, tunge dagene.

Men stillheten i huset deres de siste ukene har blitt så total at hun hører lyden av mitt eget hjerte. Hun har lest et sted at alenetid er bra for hjernen og sinnet, for en kort stund, men vi er ikke skapt for å leve fullstendig alene og isolert. Til tross for alle klemmer og trøst fra naboer og bekjente her på øya, så har hun blitt alene og følt seg isolert de siste ukene. Nå skal hun hjem. Men er ikke klar. Absolutt ikke klar. For hva venter henne hjemme? Ingen og ingenting. Og Greg er borte. For alltid.

Louise lar blikket sveipe utover tavernaen og oppover i åsen bakenfor. Å rive seg løs fra Kythnos kjennes inderlig vondt, men samtidig så nødvendig. Hun må bort fra minner og alt som har skjedd. Hun vet at hun ikke river seg løs fra de fantastiske menneskene her. Det er savnet og minnene hun må få på avstand. Daglig får hun påminnelse, overalt. I Larvik vil hun kunne få avstand til alt.

Denne fantastiske øya ga henne spiren til et nytt liv. Nå er både spiren og lyset slukket. Alt er mørkt og trist. Livet har stoppet opp og livsgnisten er borte. Det er beksvart.    

 Hun forsøker å senke skuldrene, puste med magen mens hun igjen fester blikket på skjermen og leser videre. I det samme setter Antonio nok en kopp med svart kaffe foran henne.

Øynene hans sier mer enn ord; Vi føler med deg. Ikke reis Louise. Hun har ikke hørt annet de siste dagene. Men hun må reise. Minnene er ikke til å holde ut, så det er ingen vei tilbake. Hun smiler mot ham og nikker. «Takk. Du er så omsorgsfull Antonio, jeg kommer til å savne deg. Savne dere alle. Det blir helt forferdelig.»

«Ikke reis», er det eneste han klarer å si før han snur seg og går hastig mot kjøkkenet. Stemmen hans er grøtet.

Igjen forsøker hun å feste blikket på de fete bokstavene for igjen å studere bildet av Martin Strøm. Det er vanskelig å lese. Tårene tåkelegger alt og raskt tørker jeg dem vekk med servietten.

Det er Sør-Øst Politikammer som melder dette. Hans kone Julie Strøm meldte ham savnet da han ikke kom hjem som avtalt etter et politisk møte i Oslo. Alt tyder på at han var med Skiens-toget som forlot Oslo S Kl. 15.39, men han gikk ikke av i Larvik.   

Politiet har satt i gang full etterforskning av den uforklarlige forsvinningen og oppfordrer alle som sitter med opplysninger om den savnede Martin Strøm om å kontakte nærmeste politistasjon. 

Louise vet godt hvem Martin Strøm er. Den kjente lokalpolitikeren fra Larvik. En dreven kar med klare og sterke meninger om det meste. Den siste tiden har han også holdt fanen høyt for Kongegata som plassering av den nye jernbanestasjonen i byen. Til mye jubel, men også til mange kraftige protester. Trusler også, om hun ikke husker feil. Nå er det kommunale vedtaket fattet. Jernbanestasjonens plassering er endelig vedtatt. Politikerne har landet. På Kongegata, en beslutning mange er opprørt av.  

Hva har skjedd med ham? Hun kikker på bildet enda en gang. Hver centimeter av det firskårne ansiktet lyser mot henne. Det er ikke lett å få tak i øynene hans. De er smale, bak de lette brillene. Brillene med sort innfatning oppe, men ingen innfatning under. Håret er lysblondt, luggen er kort og bustete. Smilet på bildet virker veikt og usikkert, men det er det garantert ikke.

Hun lener seg tilbake og hukommelsen henter fram flere gamle historier. Martin Strøm; stadig omtalt i Østlands-Posten; utpå byen Martin, Martin og damene, og ikke minst det flotte brudebildet av dem med teksten under; Martin slått seg til ro? Spørsmålstegnet kunne Østlands-Posten godt ha spart seg.

I det Louise løfter blikket utover Egeerhavet, ser hun den lille prikken. Prikken der ute er ferga som med stor hastighet har retning mot havna og som skal frakte henne til Athen og derfra går flyet hjem til Norge. Om noen timer er hun hjemme i Larvik igjen. Knipet i magen øker.   

Prikken drar henne tilbake til nuet. Straks stevner ferga inn mot Merichas havn. Hun griper sakte om jakken som henger over stolryggen, som om hver sen bevegelse gir henne lengre tid her på øya. Hendene skjelver i det hun stapper ipaden ned i veska og drar igjen glidelåsen. Hun skyver stolen vekk fra bordet og stolbenet gir fra seg en skrapende lyd.

«Uff», sier hun på refleks. Sukket hun utstøter er høyere enn hun har tenkt seg, og i sidesynet observerer hun lynkjapt at kafegjestene på nabobordet kikker undrende på henne. Louise bryr seg ikke.  

Blikket hennes derimot, faller på mannen som sitter ved bordet i det innerste hjørnet av tavernaen. Blikket hans er vendt mot gaten, men deler av ansiktet og profilen er tydelig. Louise rykker til og må ta seg i ikke å stirre.

Den velkjente spenningen i kroppen, kommer som et lyn. Slik det alltid gjør når noe pirrer henne, kombinert med en nervøs sitring. Hun stanser opp et par korte sekunder, men fortsetter å gå mot utgangen. Må ikke vekke oppmerksomhet.