NY THRILLER PÅ GANG:
AVSPORING
PROLOG
LOUISE, KYTHNOS, HELLAS, OKTOBER 2022
«POLITIKEREN MARTIN STRØM MELDT SAVNET.»
De fete bokstavene slår mot henne da hun åpner ipaden, og fyller hele forsiden på Østlands-Posten. Louise bøyer seg framover for å se tydeligere og blikket glir over bildet på skjermen. Ansiktet hans ligger brettet ut over hele midtsiden i avisen, lokalavisen som hun leser hver morgen for å holde seg ajour med det som skjer hjemme i Larvik. Fram til i dag. I morgen er hun tilbake i Norge og Larvik. Det kan ikke være sant. Bare tanken på å reise vekk herfra, gjør at hun kjenner på en blanding av uvirkelighet, lengsel og tomhet. Rastløsheten river også, hun sover dårlig og er konstant trøtt nå. Sorgen kommer i bølger, hun vet at det kan ta tid. Det virker som om alle følelsene blir blandet sammen til en stor sort ball. Den ligger i magen og gnikker og trykker. Er det uroen som gjør at brystet trekker seg sammen? I det ene øyeblikket er Greg her sammen med henne, i neste er han borte. Det er skremmende. Kroppen er i helspenn og hun må jobbe for å klare å trekke pusten normalt.
Ved siden av seg på Taverna Nikitos, står de fire store koffertene ferdigpakket. Tavernaen som har vært hennes stamkafé, men av og til også hennes arbeidsplass, som ekstrahjelp, i de fire årene hun har bodd her. Det er Antonio som eier tavernaen. Antonio, bror til Greg. Hennes Greg. Hennes Greg som er borte for alltid. Klumpen i halsen vokser, og hun kjenner at ansiktet er hovent. Øynene er sikkert også rødkantede. Vil de bli normale igjen? Hun må ikke gråte mer nå.
Det er lørdag 8.oktober og alt er klart for hjemreise for aller siste gang fra denne fantastiske øya ute i Kykladene. Kythnos har vært hennes øy i disse lykkelige årene. Nå må hun dra herfra. Her orker hun ikke å være. Hun må hjem. Men hjem til hva? Louise kjenner igjen den samme tomhetsfølelsen og sorgen, helt lik den hun hadde for fire år siden. Da hun hadde bestemt seg for å starte et nytt liv. Da hun rømte fra Larvik. Nå rømmer hun tilbake. Det er som om horisonten, den hun skimtet så tydelig, som så lysende ut, har forsvunnet. Den har blitt dratt vekk fra henne. Inn i mørke skyer.
Tårene presser på. Nei, ikke mer nå. Ikke gråt. Hun har grått, og skreket lenge nok. Nå må hun oppføre seg som en voksen og sterk person. Slik hun egentlig er.
All trøsten hun har blitt overøst med og kjent på, har hjulpet henne til å holde en viss kontroll på følelsene. Så vidt. Alle klemmene har båret henne gjennom disse dype, tunge dagene.
Men stillheten i huset deres de siste ukene har blitt så total at hun hører lyden av mitt eget hjerte. Hun har lest et sted at alenetid er bra for hjernen og sinnet, for en kort stund, men vi er ikke skapt for å leve fullstendig alene og isolert. Til tross for alle klemmer og trøst fra naboer og bekjente her på øya, så har hun blitt alene og følt seg isolert de siste ukene. Nå skal hun hjem. Men er ikke klar. Absolutt ikke klar. For hva venter henne hjemme? Ingen og ingenting. Og Greg er borte. For alltid.
Louise lar blikket sveipe utover tavernaen og oppover i åsen bakenfor. Å rive seg løs fra Kythnos kjennes inderlig vondt, men samtidig så nødvendig. Hun må bort fra minner og alt som har skjedd. Hun vet at hun ikke river seg løs fra de fantastiske menneskene her. Det er savnet og minnene hun må få på avstand. Daglig får hun påminnelse, overalt. I Larvik vil hun kunne få avstand til alt.
Denne fantastiske øya ga henne spiren til et nytt liv. Nå er både spiren og lyset slukket. Alt er mørkt og trist. Livet har stoppet opp og livsgnisten er borte. Det er beksvart.
Hun forsøker å senke skuldrene, puste med magen mens hun igjen fester blikket på skjermen og leser videre. I det samme setter Antonio nok en kopp med svart kaffe foran henne.
Øynene hans sier mer enn ord; Vi føler med deg. Ikke reis Louise. Hun har ikke hørt annet de siste dagene. Men hun må reise. Minnene er ikke til å holde ut, så det er ingen vei tilbake. Hun smiler mot ham og nikker. «Takk. Du er så omsorgsfull Antonio, jeg kommer til å savne deg. Savne dere alle. Det blir helt forferdelig.»
«Ikke reis», er det eneste han klarer å si før han snur seg og går hastig mot kjøkkenet. Stemmen hans er grøtet.
Igjen forsøker hun å feste blikket på de fete bokstavene for igjen å studere bildet av Martin Strøm. Det er vanskelig å lese. Tårene tåkelegger alt og raskt tørker jeg dem vekk med servietten.
Det er Sør-Øst Politikammer som melder dette. Hans kone Julie Strøm meldte ham savnet da han ikke kom hjem som avtalt etter et politisk møte i Oslo. Alt tyder på at han var med Skiens-toget som forlot Oslo S Kl. 15.39, men han gikk ikke av i Larvik.
Politiet har satt i gang full etterforskning av den uforklarlige forsvinningen og oppfordrer alle som sitter med opplysninger om den savnede Martin Strøm om å kontakte nærmeste politistasjon.
Louise vet godt hvem Martin Strøm er. Den kjente lokalpolitikeren fra Larvik. En dreven kar med klare og sterke meninger om det meste. Den siste tiden har han også holdt fanen høyt for Kongegata som plassering av den nye jernbanestasjonen i byen. Til mye jubel, men også til mange kraftige protester. Trusler også, om hun ikke husker feil. Nå er det kommunale vedtaket fattet. Jernbanestasjonens plassering er endelig vedtatt. Politikerne har landet. På Kongegata, en beslutning mange er opprørt av.
Hva har skjedd med ham? Hun kikker på bildet enda en gang. Hver centimeter av det firskårne ansiktet lyser mot henne. Det er ikke lett å få tak i øynene hans. De er smale, bak de lette brillene. Brillene med sort innfatning oppe, men ingen innfatning under. Håret er lysblondt, luggen er kort og bustete. Smilet på bildet virker veikt og usikkert, men det er det garantert ikke.
Hun lener seg tilbake og hukommelsen henter fram flere gamle historier. Martin Strøm; stadig omtalt i Østlands-Posten; utpå byen Martin, Martin og damene, og ikke minst det flotte brudebildet av dem med teksten under; Martin slått seg til ro? Spørsmålstegnet kunne Østlands-Posten godt ha spart seg.
I det Louise løfter blikket utover Egeerhavet, ser hun den lille prikken. Prikken der ute er ferga som med stor hastighet har retning mot havna og som skal frakte henne til Athen og derfra går flyet hjem til Norge. Om noen timer er hun hjemme i Larvik igjen. Knipet i magen øker.
Prikken drar henne tilbake til nuet. Straks stevner ferga inn mot Merichas havn. Hun griper sakte om jakken som henger over stolryggen, som om hver sen bevegelse gir henne lengre tid her på øya. Hendene skjelver i det hun stapper ipaden ned i veska og drar igjen glidelåsen. Hun skyver stolen vekk fra bordet og stolbenet gir fra seg en skrapende lyd.
«Uff», sier hun på refleks. Sukket hun utstøter er høyere enn hun har tenkt seg, og i sidesynet observerer hun lynkjapt at kafegjestene på nabobordet kikker undrende på henne. Louise bryr seg ikke.
Blikket hennes derimot, faller på mannen som sitter ved bordet i det innerste hjørnet av tavernaen. Blikket hans er vendt mot gaten, men deler av ansiktet og profilen er tydelig. Louise rykker til og må ta seg i ikke å stirre.
Den velkjente spenningen i kroppen, kommer som et lyn. Slik det alltid gjør når noe pirrer henne, kombinert med en nervøs sitring. Hun stanser opp et par korte sekunder, men fortsetter å gå mot utgangen. Må ikke vekke oppmerksomhet.
Kjell Magne
Bak hver en dør av Kristin Dons-Wallebek
Ting byrjar å hende i heimesjukepleien «Sone Bølgen» i Larvik. Det vert ein kamp på liv og død, med løgner, intriger og bedrag som bakteppe i denne thrilleren.
Kristin Dons-Wallebek (Født 1953) bur i Larvik. Ho er utdanna innan økonomi og reiseliv, sidan utdanna ho seg til sjukepleiar. No er ho sjøvstendig næringsdrivande og har etablert Owal Forlag. Boka «Bak hver en dør» som kom ut i 2020, er hennes debutbok.
Stian er nyutdanna sjukepleiar, som startar opp i heimesjukepleien i Larvik. Han har ei fortid som han prøver å holde skjult, men ting er i ferd med å innhente han. Beate, sjefen hans, sliter med vanskelege ansatte og eit stort arbeidspress. Ting skal snart utarte seg, og med det fylgjer eit livsfarleg drama med intriger av svik og begjær. Fleire brukere skal ha hatt besøk av uvedkommende på kveld og nattestid, utan at det er spor etter innbrudd. Ein morgon vert ein person funnet død i Farriselva. Vedkommende har gjenstander som knyttes mot heimesjukepleien. Beate ser ingen anna utveg enn å henta inn ein privatetterforskar til «Sone Bølgen», som er navnet på heimesjukepleien på Langestrand. Men klarar Louise Bøkker å løysa alle spørsmåla Beate sitter inne med før det er for seint?
Denne boka er eit leseeksemplar frå forfattar. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Bak hver en dør».
Denne boka er oppført som ein thriller. Eg skjønte ikkje heilt kvifor den er oppført i denne sjangeren til å byrja med. Men etterkvart som historia utspant seg, kan det forsvares.
Boka startar som ein heilt vanleg roman, der ingenting spesielt hender av mystiske eller spennande hendingar. Eg syntes starten på boka var litt krevjande, for det er mange navn og personer som blir omtalt, så her må ein vere konsentrert medan ein les.
Eg synes forfattar sitt språk veks utover i boka. I starten var det ein del overflødige opplysningar, og ting vart nevnt fleire gongar utan at det strengt tatt var nødvendig. Det var også nokre påklistra dialogar som ikkje føltes ekte. Men dette kjem seg betraktelig utover i boka, og etterkvart vart historia både spennande og interessant. Heimesjukepleien er det ikkje skrevet så mange bøker rundt, så det var eit spennande møte med eit nytt miljø.
Som nevnt startar språket litt ujevnt, men tar seg opp etterkvart som historia skrider frem. Og utover så er dette språket som eit mjukt smør ein drar utover ei varm grovbrødskive. Det flyt så elegant og naturleg at det er ein fryd å lese. Med sine korte kapitler (115 i tallet) i tillegg vart denne boka vanskeleg å legga frå seg til slutt.
Utover i boka byrjar da å skje ting som får hjernecellene til å jobba litt ekstra. Kva, kven og kvifor-spørsmål dukker stadig opp, sjølv om det ligg litt føringar undervegs til at det ikkje vart nokon store overraskelser på slutten for min del. Men plottet er godt og utspekulert.
Miljøet er heimesjukepleien, og det vert ein del medisiner og rutiner og slikt. Dette hemmer ikkje progresjonen på noko måte, då det fell naturleg inn i handlinga. Me fylgjer relasjonen mellom brukar og pleiar tett. Det er ingen tvil om at forfattar, med sin sjukepleiarbakgrunn, veit kva ho skriv om. Det er nært og det føles realistisk og naturleg. Eg vil tru mange vil kjenna seg att i eit miljø med strenge tidskrav og altfor lite tid til kvar brukar.
Personlighetene til hovedkarakterene i boka er meget godt skildra, og for meg er dette bokas klare styrke. Det levnes ingen tvil om kva for type mennesker dette er. Nokre er frampå og brautende, medan andre er tilbaketrukne og meir forsiktige. Dette skapar konfliktar og motsetningar, noko som er viktig i denne type bok. For bak fasaden kan det skjula seg eit anna ansikt enn det utad, eller….?
Me får servert gufs frå fortida, løgn, bedrag, vold og intriger. Kven kan ein stole på? Alle har sitt å stri med, samtidig som dei knyttes sammen utover i boka, som i eit edderkoppnett. Det er fascinerende plott Dons-Wallebek har kommet med her.
Dette er ei form for krimbok, men ingen action eller heftige scener med masse drap. Den er sakte bygd opp, men samtidig så føler ein at det ligg noko å ulmar i bakgrunnen, og her kjem det psykologiske thriller-elementet inn. No er ikkje er viden kjent i sjukepleiarmiljøet, men eg trudde på historia og hovedkarakterane i boka.
Til å vere ein debutroman er dette ei meget god bok. Eg gleder meg verkeleg til kommende bøker frå forfattar Kristin Dons-Wallebek. Med sitt elegante og lettleste språk, kan ho få mange lesarar med seg vidare.
TERNINGKAST: 4+
BOKANMELDELSE : 25.SEPTEMBER av Anne Lise Johannsen, Sandefjord
https://hverdagsnett.no/index.php/boktips/krimboker/1296-bak-hver-en-dor
Min mening:
Av en eller annen grunn synes jeg at historien gikk litt tregt i starten, men ganske raskt var det glemt. Historien i denne boka er spennende, og det er vanskelig å legge den fra seg.
Dette er debutboka til forfatteren og jeg kan varmt anbefale den - ta en nærmere titt på denne! Unik spenningshistorie fra hjemmesykepleiebransjen.
Jeg har hørt rykter om at det kommer flere bøker fra forfatteren - jeg gleder meg til å følge med på forfatterskapet hennes videre.
Forfatteren har jobbet med manuset til boken i 4 år. Historien er en thriller hvor handlingen foregår på Langestrand i Larvik. Handlingen foregår innenfor hjemmesykepleien. Det er svik, avmakt, maktkamp, begjær, intriger, arv og personrelasjoner. Vi møter blant annet privatetterforsker Louise Bøkker, som samler trådene.
BOKANMELDELSE 13.12.20
HANS OLAV AKER – LARVIK
Kristin Dons -Wallebek: "Bak hver en dør."
Har akkurat lest denne boken av en tekstforfatter-debutforfatter.
Boka var fengende på den måten at det var vanskelig å legge den fra seg før en var ferdig. Særlig 2 personer ble grundig og godt beskrevet og omtalt. Handlingen var også overbevisende, selv om den var i meste laget "pålesset". Emosjonelt var den såpass bra at man ble både sint, lei seg og indignert. Boka foregår i hjemmesykepleiemiljø i Larvik.
Dersom forfatteren kommer med flere utgivelser, kommer jeg til å hive meg på.
15des 20
Mariann Sæther Tokle, Åndalsnes
KRISTIN DONS-WALLEBEK, BAK HVER EN DØR
Leseeksemplar fra forfatteren
Dette er debutboken til Dons-Wallebek. Det er en psykologisk thriller og jeg var spent. Man vil jo så gjerne like debutbøker men samtidig må jeg jo være ærlig. Jeg går fra den ene debutanten til den neste.
I starten var det mange personer å bli kjent med og det surret rundt så mye i hodet mitt, at jeg nesten ble irritert, for jeg grublet så på hvem er skurken i fortellingen og hva er det egentlig som skjer. Og tittelen er treffende for bak hver en dør, skjer det noe og slik det er på en arbeidsplass, har hver ansatt sin personlighet og sin personlige bagasje og noen er hyggelige og noen kan være gruelig frekke og ufordragelige. Vi kjenner vel til det de fleste av oss.
Utover i boken, begynner ting å skje og den lesende fruen i stolen her, blir mer og mer nysgjerrig. Hun får svar på ting hun har grublet litt på som hun mener ikke stemmer, men stadig nye ting dukker opp. Og hvem er skurken(e)? Er det en eller er det flere og hvem i hampen kan man stole på? Er det de hyggeligste som har de største hemmelighetene eller er det de vi ikke liker?
Jeg vet svaret jeg, men min munn er lukket. Du må lese den selv.
Hvis du ikke liker rå krim, men å gruble over hva som skjer, uten at det er rått eller makabert, ja da er dette boken for deg.
For meg som ikke liker psykologiske thrillere, må jeg bare innrømme at denne likte jeg bedre og bedre utover i boken.
Kjekt var det også at det var et annerledes plott, nemlig fra jobben til hjemmesykepleien.
Åse Marie Amundsen - (eier av huset på Langestrand, hvor Astrid i boken bor)
Tusen takk for boken «Bak hver en dør
Jeg har lest den og jeg er imponert.
Etter at jeg var blitt kjent med personene i boken, gledet jeg meg hver gang til å lese videre i boken din.
Ser frem til neste bok.
Karin Frøyd, Larvik
Jeg er veldig imponert over deg som krimbok-debutant - hvor tar du det fra? Dette er du god på. Bare fortsett og skriv, men unn deg en velfortjent pause i jula.