NY THRILLER PÅ GANG:
AVSPORING
PROLOG
LOUISE, KYTHNOS, HELLAS, OKTOBER 2022
«POLITIKEREN MARTIN STRØM MELDT SAVNET.»
De fete bokstavene slår mot henne da hun åpner ipaden, og fyller hele forsiden på Østlands-Posten. Louise bøyer seg framover for å se tydeligere og blikket glir over bildet på skjermen. Ansiktet hans ligger brettet ut over hele midtsiden i avisen, lokalavisen som hun leser hver morgen for å holde seg ajour med det som skjer hjemme i Larvik. Fram til i dag. I morgen er hun tilbake i Norge og Larvik. Det kan ikke være sant. Bare tanken på å reise vekk herfra, gjør at hun kjenner på en blanding av uvirkelighet, lengsel og tomhet. Rastløsheten river også, hun sover dårlig og er konstant trøtt nå. Sorgen kommer i bølger, hun vet at det kan ta tid. Det virker som om alle følelsene blir blandet sammen til en stor sort ball. Den ligger i magen og gnikker og trykker. Er det uroen som gjør at brystet trekker seg sammen? I det ene øyeblikket er Greg her sammen med henne, i neste er han borte. Det er skremmende. Kroppen er i helspenn og hun må jobbe for å klare å trekke pusten normalt.
Ved siden av seg på Taverna Nikitos, står de fire store koffertene ferdigpakket. Tavernaen som har vært hennes stamkafé, men av og til også hennes arbeidsplass, som ekstrahjelp, i de fire årene hun har bodd her. Det er Antonio som eier tavernaen. Antonio, bror til Greg. Hennes Greg. Hennes Greg som er borte for alltid. Klumpen i halsen vokser, og hun kjenner at ansiktet er hovent. Øynene er sikkert også rødkantede. Vil de bli normale igjen? Hun må ikke gråte mer nå.
Det er lørdag 8.oktober og alt er klart for hjemreise for aller siste gang fra denne fantastiske øya ute i Kykladene. Kythnos har vært hennes øy i disse lykkelige årene. Nå må hun dra herfra. Her orker hun ikke å være. Hun må hjem. Men hjem til hva? Louise kjenner igjen den samme tomhetsfølelsen og sorgen, helt lik den hun hadde for fire år siden. Da hun hadde bestemt seg for å starte et nytt liv. Da hun rømte fra Larvik. Nå rømmer hun tilbake. Det er som om horisonten, den hun skimtet så tydelig, som så lysende ut, har forsvunnet. Den har blitt dratt vekk fra henne. Inn i mørke skyer.
Tårene presser på. Nei, ikke mer nå. Ikke gråt. Hun har grått, og skreket lenge nok. Nå må hun oppføre seg som en voksen og sterk person. Slik hun egentlig er.
All trøsten hun har blitt overøst med og kjent på, har hjulpet henne til å holde en viss kontroll på følelsene. Så vidt. Alle klemmene har båret henne gjennom disse dype, tunge dagene.
Men stillheten i huset deres de siste ukene har blitt så total at hun hører lyden av mitt eget hjerte. Hun har lest et sted at alenetid er bra for hjernen og sinnet, for en kort stund, men vi er ikke skapt for å leve fullstendig alene og isolert. Til tross for alle klemmer og trøst fra naboer og bekjente her på øya, så har hun blitt alene og følt seg isolert de siste ukene. Nå skal hun hjem. Men er ikke klar. Absolutt ikke klar. For hva venter henne hjemme? Ingen og ingenting. Og Greg er borte. For alltid.
Louise lar blikket sveipe utover tavernaen og oppover i åsen bakenfor. Å rive seg løs fra Kythnos kjennes inderlig vondt, men samtidig så nødvendig. Hun må bort fra minner og alt som har skjedd. Hun vet at hun ikke river seg løs fra de fantastiske menneskene her. Det er savnet og minnene hun må få på avstand. Daglig får hun påminnelse, overalt. I Larvik vil hun kunne få avstand til alt.
Denne fantastiske øya ga henne spiren til et nytt liv. Nå er både spiren og lyset slukket. Alt er mørkt og trist. Livet har stoppet opp og livsgnisten er borte. Det er beksvart.
Hun forsøker å senke skuldrene, puste med magen mens hun igjen fester blikket på skjermen og leser videre. I det samme setter Antonio nok en kopp med svart kaffe foran henne.
Øynene hans sier mer enn ord; Vi føler med deg. Ikke reis Louise. Hun har ikke hørt annet de siste dagene. Men hun må reise. Minnene er ikke til å holde ut, så det er ingen vei tilbake. Hun smiler mot ham og nikker. «Takk. Du er så omsorgsfull Antonio, jeg kommer til å savne deg. Savne dere alle. Det blir helt forferdelig.»
«Ikke reis», er det eneste han klarer å si før han snur seg og går hastig mot kjøkkenet. Stemmen hans er grøtet.
Igjen forsøker hun å feste blikket på de fete bokstavene for igjen å studere bildet av Martin Strøm. Det er vanskelig å lese. Tårene tåkelegger alt og raskt tørker jeg dem vekk med servietten.
Det er Sør-Øst Politikammer som melder dette. Hans kone Julie Strøm meldte ham savnet da han ikke kom hjem som avtalt etter et politisk møte i Oslo. Alt tyder på at han var med Skiens-toget som forlot Oslo S Kl. 15.39, men han gikk ikke av i Larvik.
Politiet har satt i gang full etterforskning av den uforklarlige forsvinningen og oppfordrer alle som sitter med opplysninger om den savnede Martin Strøm om å kontakte nærmeste politistasjon.
Louise vet godt hvem Martin Strøm er. Den kjente lokalpolitikeren fra Larvik. En dreven kar med klare og sterke meninger om det meste. Den siste tiden har han også holdt fanen høyt for Kongegata som plassering av den nye jernbanestasjonen i byen. Til mye jubel, men også til mange kraftige protester. Trusler også, om hun ikke husker feil. Nå er det kommunale vedtaket fattet. Jernbanestasjonens plassering er endelig vedtatt. Politikerne har landet. På Kongegata, en beslutning mange er opprørt av.
Hva har skjedd med ham? Hun kikker på bildet enda en gang. Hver centimeter av det firskårne ansiktet lyser mot henne. Det er ikke lett å få tak i øynene hans. De er smale, bak de lette brillene. Brillene med sort innfatning oppe, men ingen innfatning under. Håret er lysblondt, luggen er kort og bustete. Smilet på bildet virker veikt og usikkert, men det er det garantert ikke.
Hun lener seg tilbake og hukommelsen henter fram flere gamle historier. Martin Strøm; stadig omtalt i Østlands-Posten; utpå byen Martin, Martin og damene, og ikke minst det flotte brudebildet av dem med teksten under; Martin slått seg til ro? Spørsmålstegnet kunne Østlands-Posten godt ha spart seg.
I det Louise løfter blikket utover Egeerhavet, ser hun den lille prikken. Prikken der ute er ferga som med stor hastighet har retning mot havna og som skal frakte henne til Athen og derfra går flyet hjem til Norge. Om noen timer er hun hjemme i Larvik igjen. Knipet i magen øker.
Prikken drar henne tilbake til nuet. Straks stevner ferga inn mot Merichas havn. Hun griper sakte om jakken som henger over stolryggen, som om hver sen bevegelse gir henne lengre tid her på øya. Hendene skjelver i det hun stapper ipaden ned i veska og drar igjen glidelåsen. Hun skyver stolen vekk fra bordet og stolbenet gir fra seg en skrapende lyd.
«Uff», sier hun på refleks. Sukket hun utstøter er høyere enn hun har tenkt seg, og i sidesynet observerer hun lynkjapt at kafegjestene på nabobordet kikker undrende på henne. Louise bryr seg ikke.
Blikket hennes derimot, faller på mannen som sitter ved bordet i det innerste hjørnet av tavernaen. Blikket hans er vendt mot gaten, men deler av ansiktet og profilen er tydelig. Louise rykker til og må ta seg i ikke å stirre.
Den velkjente spenningen i kroppen, kommer som et lyn. Slik det alltid gjør når noe pirrer henne, kombinert med en nervøs sitring. Hun stanser opp et par korte sekunder, men fortsetter å gå mot utgangen. Må ikke vekke oppmerksomhet.
Kjell Magne Gjøsæter
https://www.instagram.com/p/CgkHq5iKYwG/?utm_source=ig_web_copy_link
Privatetterforsker Louise Bøkker er tilbake i denne frittstående thrilleren,
som byr på eit finurlig plott og ein interessant tematikk.
Kristin Dons-Wallebek (Født 1953) bur i Larvik. Ho er utdanna innan økonomi og reiseliv, sidan utdanna ho seg til sjukepleiar. No er ho sjøvstendig næringsdrivande og har etablert Owal Forlag. Boka «Bak hver en dør» som kom ut i 2020, er hennes debutbok. I 2022 gav ho ut thrilleren «Egen fri vilje».
Privatetterforsker Louise Bøkker bestemmer seg for å ta en velfortjent ferie på Kreta, men ferien tar raskt en grusom vending.
Levningene av et menneske blir funnet midt i Louises ferieparadis, og hun kastes inn i en etterforskning. Og verre skal det bli. Mye verre.
Denne boka er eit leseeksemplar frå forfatter. Eg er på ingen måte påverka av dette, og har skrevet min egen subjektive vurdering av «Egen fri vilje».
I min bokblogg legg eg ut bøker som eg vil anbefale videre til deg som les den. Difor publiserer eg ikkje bokanmeldelser med karakter 3 eller dårligere. Unntaket er viss forfatter/forlag likevel ynskjer dette.
Dette er ein frittstående thriller med Louise Bøkker i hovedrollen, og med Larvik og Kreta som plassering for historien.
Boka starter med at eit lite barn finn noko på stranda, og roper på sin mor. Ein slik start er eit godt verkemiddel og forfattar får leseren interessert frå fyrste side av.
Lise Jensen er verge for ein aggressiv mann, som stadig treng penger. Dette fører til at ho vert trua, og ting byrjar å hende rundt ho som person. Men kven står bak? Det vert krangling om arv, og hatet bruser. Familier vert splittet og dei går kvar sine veger. Men ein midtsommerfest binder dei alle saman, og ting kjem til overflata att… Og det er her Louise Bøkker kjem inn i biletet med sin privatetterforskning. Me vart kjent med denne karakteren i «Bak hver en dør», men utover det er det ingen kopling mellom desse bøkene.
Forfattar er sjølv verge, og har i så måte inngående kjennskap til dette temaet, og det spiller ho på. Å vere verge vert eit viktig tema i boka, og er på mange måter grunnstammen for heile historien. Dons-Wallebek tar oss med inn i kvardagen til ein verge, og det som fylgjer med. Det er ingen dans på roser ho skildrer i denne thrilleren, og viser den mørke baksiden av det å vere verge. Dette er i seg sjølv interessant, og forfattar har gjort ein god jobb med å integrere dette inn i historia.
Eg synes at i starten av boka vart det ein del unødvendige lange forklarende setninger. Det skal sies at språket veks utover i romanen, i ein kombinasjon med at ein vert familiær med Dons-Wallebek skrivemåte og tankegang bak romanen.
Hun tenkte systematisk gjennom listen av vergemål. Det var flere som hadde mye gjeld, gjeld hun ikke mottok faktura på. Hun hadde forsøkt å finne ut hvem som hadde ringt henne i mai, ved å sjekke ut mobilnummeret, men det ga henne ikke noe svar. Det kunne være både den ene og den andre av dem hun var verge for. Hun var verge for flere.
Me fylgjer fleire personer parallellt med kvarandre, og i starten kan ein bli litt overvelda av alle navn og relasjoner. Forfatter har likevel vert flink til å gjenta relasjonene, slik at ein kjem relativt raskt inn i det.
Karakterene er levende og godt skildra. Det er mange motsetninger som igjen fører til konflikter som driver romanen videre. Eg skulle gjerne sett at forfattar hadde større variasjon i navnene. Eg synes fleire av dei vart litt for like, slik at det blei forvirrende. Patrick og Philip og Louise og Lise er lett å forveksle…
Louise Bøkker etterforsker litt på eiga hand før ho etterkvart samarbeider med politiet. Det er likevel ikkje krimdelen som er fremtredende, sjølv om den opptar ein stor plass i romanen. Det er ei nerve som ligg og vaker under overflata, der fleire personer har sine hemmeligheter. Sakte, men sikkert kjem forfattar med drypp frå fortida, og på denne måten former ho karakterene til levende enkeltindivider. Sjølve historien og intrigen som ligg der er det som er fremtredende. Det psykiske spillet og dei fysiske handlingene.
Han hørte ytterdøren ble skjøvet opp. Den vanlige knirkingen. Dørhåndtaket på ytterdøren slo mot veggen. En blanding av redsel og lettelse bredte seg i ham. Skrittene kom nærmere. Han stirret på døren mellom gangen og kjøkkenet. Han skrek ut et slags hyl og ble stående stiv å stirre rett inn i et sort, tildekket ansikt. Den høye skikkelsen var kledd i sort plastdrakt.
Eg som leser får innsyn i det som skjer frå forskjellige personer, og på denne måten får me meir informasjon enn politiet og privatetterforsker og ligg dermed eit steg foran heile vegen. Dette fungerer fint, men til gjengjeld går det utover overraskelsesmomenta. Nokre ting virker veldig opplagt, men er det så opplagt som det ser ut som? Det er berre eit av mange spørsmål ein sitter med medan ein les.
Handlinga foregår hovedsaklig i Larvik og Kreta. Ein får nokre gode miljøskildringer frå desse plassene, men det er ikkje dette forfattar har som hovedvekt i sin roman.
Det er ikkje direkte kapitler i boka, men tydelige avsnitt. Dette er oversiktlig og fungerer heilt utmerket. Dei er relativt korte, og gjer boka lesevennlig. Drivet i boka er bra, sjølv om det innimellom blir litt opphold i spenningsnivået når ein skal setja leser inn i vergemål, statsforvalter og formålet rundt det å ha ein verge. Men sidan dette er eit viktig tema i boka, så er det også uungåelig.
Forfatter skildrer dysfunksjonelle familier, og kor galt det kan gå når ting byrjar å komme ut av kontroll. Kven kan ein stole på, og kva for baktanker har personene egentlig? Her synes eg at forfattar er meget dyktig til å skape eit godt univers der ting definitivt ikkje er som det skal.
Han stanset et par meter fra henne. Hun så at han fylte lungene. Så kom brølet. Aldri hadde hun opplevd en slik reaksjon. Det var voldsomt, og hårene reiste seg på kroppen, musklene var i helspenn som for å hjelpe henne til å holde kroppen oppe.
Nokre få enkeltepisoder vart for meg lite troverdige. Ved fyrste øyekast så treng ein nødvendigvis ikkje legge merke til det, eller tenke over det. Når ein skriver ein bokanmeldelse, går ein ofte litt dypere ned i materien og analyserer på ein heilt anna måte enn når ein les ei bok kun for underholdningens skyld. Nokre av personene vert fadet ut av historia, og andre karakterer tar over. Det fungerer fint, men skulle gjerne sett at ein fekk ein liten oppdatering rundt desse personene på slutten.
Plottet er gjennomført og godt utført. Det er mange lause tråder, men her har forfattar stålkontroll og fletter alt saman på ein elegant måte. Språket følte eg starta litt vaklende, men tar seg veldig godt opp utover. Det er alltid eit positivt teikn at forfattar veks i takt med utviklinga i romanen. Det må også legges til at forfattar står bak det aller meste av arbeidet rundt boka sjølv. Noko som er imponerende.
Drivet i boka er godt, og ein sit der og berre «må» lesa ei side til. Boka er velskrevet og det er lite stillstand å oppdrive når historia er kommet skikkelig i gang. Det er eit finurlig plott som forfattar serverer oss, og eg gleder meg allereie til neste bok med Louise Bøkker i hovedrollen.
«Egen fri vilje» er ein sakte oppbyggende thriller-roman som innehar nerve og spenning. Historia er fortalt gjennom parallelle historier sett frå karakterenes ståsted. Dette skaper eit unikt innsyn i plott og tankegang. Dons-Wallebek setter fokuset på verge og vergemål på ein bunnsolid måte.
TERNINGKAST: 4